Cinque Terre består av 5 fortryllende små fiske-landsbyer og ligger i Liguria-regionen, ca tre timers kjøring fra Firenze. Hele Cinque Terre har status som nasjonalpark og står på den ettertraktede UNESCOs verdensarvsliste.
Etter cirka 3 timer i Leiebilen gjennom det flotteste landskap, som endret seg fra bølgende daler til langstrakt land langs havet, til det mest kuperte terreng du kan tenke deg, kom vi til vårt hotell Due Gemelli rundt klokken 12.30.
Vi hadde valgt et hotell som lå noen kilometer før den første byen. Cinque Terre betyr 5 land, men det er vel heller 5 små byer. Av disse 5 rakk vi å se 4 på en dag.
Lenge før denne reisen var et faktum hadde Øistein forelsket seg helt i en Kiwi reklame hvor svenske Tina stod og lagde italienske fristelser fra en bitte-liten fiskerlandsby i Italia. Men på daværende tidspunkt visste vi ikke hvor den fristende reklamen som kom inn i stua vår flere ganger om dagen var ifra.
Det var først da Lasse kom med reiseruten en stund sener vi forstod at en av hans reisemål var stedet Øistein hadde forelsket seg i gjennom tv-ruten. Vi visste nå at stedet het Cinque Terre, men hvilken av de fem byene var vi usikre på.
I rekkefølge fra Firenze ligger byene slik; Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso al Mare. Så da var det bare å begynne å lete etter stedet Kiwi reklamen var spilt inn.
Det tok vel omtrent 15 minutter å kjøre fra hotellet til vi kom til første by. Det var lett å se hvorfor Cinque Terre er kjent for sin skjønnhet. Det så ut til at det var bygget terrasser i det bratte landskapet hvor druene og oliventrærne var plantet med den flotteste utsikt over Middelhavet.
Riomaggiore
Vi visste at byene var bil-frie og at vi måtte parkere utenfor. Det jeg ikke visste var hvor bratt og langt det var fra parkeringsplassen som kostet oss 3 euro pr. time, og ned til selve byen og havnen.
Vi gikk og gikk nedover mens vi beundret de fargeglade husa som dominerte hver side av gaten.
Vi gikk forbi små butikker, frukthandlere, kafeer og restauranter på veien ned mot havnen. Av det vi så rundt oss var vi sikre på at vi allerede hadde kommet til stedet hvor Kiwi reklamen var filmet. Jo nærmere vi kom havnen desto mer sikre ble vi.
Men da vi endelig nådde havnen og ikke klarte å kjenne oss igjen i reklamen innså vi at det ikke var her allikevel.
Vi spiste på en kafé på det høyeste punktet ved havnen, enige om at dette ikke var stedet vi lette etter. Her var det ikke så mye å velge i, så alle fire spiste vi panini med salami, det smakte helt ok, men til på være i paniniens hjemland ble jeg vel litt skuffet.
Det som derimot ikke skuffet meg var utsikten vi hadde fra kafeen.
Mens vi spiste våre panini, og nøt den vakre og dramatiske utsikten åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Vi ventet i det lengste på at regnet skulle gi seg, men værgudene var ikke på vår side.
Heldigvis fikk vi kjøpt oss noen paraplyer før vi tok fatt på den lange og BRATTE veien opp mot bilen. Jeg kan love dere at veien tilbake ikke var så flott eller lett som veien ned. Og det var lett å se at jeg som den eneste røykere i gruppen ikke hadde på langt nær den lungekapasiteten som mitt ikke-røykende reisefølge.
Det er flere måter å bevege seg på mellom disse vakre byene. Den sporty kan gå langs med klippene fra by til by. Men jeg vil på det sterkeste anbefale de med svake lunger eller hjerte, eller med en eller annen form for bevegelighetshemning om å ta toget som går mellom hver by.
Og vi fortsatte og fortsatte nedover og nedover forbi de mest innbydende fruktbutikker.
Endelig helt nede ved havnen, kunne vi fort konstatere at Kiwi reklamen heller ikke var spilt inn her.
Jeg må nok si jeg var litt skuffet. Ikke over det jeg så, for det var like flott som ved forrige havn. Jeg var litt skuffet fordi jeg innså at jeg etter en lang og bratt tur tilbake til bilen, måtte reise til enda en by med bratte bakker.
På den tunge veien tilbake til bilen åpenbarte det seg en mulighet for å få pusten tilbake. Plutselig lå den en liten vakker kirke foran meg som jeg ikke hadde sett på vei ned.
Jeg glemte helt hvor sliten jeg var da jeg entret denne yndige lille kirken med navn, San Lorenzo. Kirken er bygd i gotisk stil og er fra 1338, oppkalt etter byens skytshelgen Saint Lawrence. Inne i kirken blir du møtt med interiør fra barokken.
Jeg gikk rundt og beundret kirkens utsmykking til jeg fikk pusten tilbake og kunne gå de siste meterne tilbake til bilen.
Veien mellom Manorola og Corniglia var om mulig enda mer kupert. Vi kjørte oppover, oppover, oppover på de smale veiene. Jeg satt med hjertet hamrende i halsen hele veien, Det var ikke bare det at vi var høy oppe og at det var bratt ned, men det er utrolig hvor fort mange kjører på disse veien, og som faktisk foretar forbikjøringer. Etter en stund begynte det å gå nedover igjen. Nå kjørte vi plutselig nedover, nedover, nedover. Jeg priset meg lykkelig for at jeg ikke kjørte.
Overraskende kunne vi kjøre helt ned til byen denne gangen. I det vi gikk ut av bilen og mot byen var vi alle spente på om vi hadde kommet til riktig by denne gangen.
Vi kunne fort konstanter at vi ikke hadde funnet Kiwi-byen nå heller, men var allikevel spent på hva denne byen hadde å tilby.
Opplevelsen her ble litt annerledes ettersom vi ikke gikk ned lange, bratte bakker. Byen bestod av en smal gate. Det var ikke noe stort utvalg av kafeer eller restauranter her. Men det var mange små suvenir butikker, hus med store blomsterkasser og neste alle hadde basilikum utenfor dørene sine.
Veien førte fram til Terrassen Santa Maria, med den flotteste utsikten du kan tenke deg over landskapet rundt oss og Middelhavet. Her var det også en liten bar så man kan få litt forfriskninger.
Vi stoppet ikke for forfriskninger, nå var vi alle fire kun opptatt av å finne Kiwi-byen så vi spaserte raskt igjennom byen tilbake til bilen for å fortsette letingen. Og det uten å miste pusten.
Vi gikk og gikk nedover mens vi beundret de fargeglade husa som dominerte hver side av gaten.
Vi gikk forbi små butikker, frukthandlere, kafeer og restauranter på veien ned mot havnen. Av det vi så rundt oss var vi sikre på at vi allerede hadde kommet til stedet hvor Kiwi reklamen var filmet. Jo nærmere vi kom havnen desto mer sikre ble vi.
Men da vi endelig nådde havnen og ikke klarte å kjenne oss igjen i reklamen innså vi at det ikke var her allikevel.
Vi spiste på en kafé på det høyeste punktet ved havnen, enige om at dette ikke var stedet vi lette etter. Her var det ikke så mye å velge i, så alle fire spiste vi panini med salami, det smakte helt ok, men til på være i paniniens hjemland ble jeg vel litt skuffet.
Det som derimot ikke skuffet meg var utsikten vi hadde fra kafeen.
Mens vi spiste våre panini, og nøt den vakre og dramatiske utsikten åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Vi ventet i det lengste på at regnet skulle gi seg, men værgudene var ikke på vår side.
Heldigvis fikk vi kjøpt oss noen paraplyer før vi tok fatt på den lange og BRATTE veien opp mot bilen. Jeg kan love dere at veien tilbake ikke var så flott eller lett som veien ned. Og det var lett å se at jeg som den eneste røykere i gruppen ikke hadde på langt nær den lungekapasiteten som mitt ikke-røykende reisefølge.
Det er flere måter å bevege seg på mellom disse vakre byene. Den sporty kan gå langs med klippene fra by til by. Men jeg vil på det sterkeste anbefale de med svake lunger eller hjerte, eller med en eller annen form for bevegelighetshemning om å ta toget som går mellom hver by.
Manarola
Det tok sånn cirka 15 minutter i det kuperte terrenget til neste by. Akkurat så lang tid jeg trengte for å få pusten tilbake.
Da vi hadde parkert og begynte å gå nedover var det både brattere og lenger ned til havnen. Jeg gruet meg allerede til turen opp igjen. Men heldigvis hadde solen atter funnet sin plass på himmelen.
Selv om jeg gruet meg til tilbakeveien nøt jeg den vakre naturen på vei ned. Det var ganske likt den forrige byen så vi ventet til vi nådde havnen før vi fikk alt for store forventninger til at dette var byen vi lette etter!
Endelig helt nede ved havnen, kunne vi fort konstatere at Kiwi reklamen heller ikke var spilt inn her.
Jeg må nok si jeg var litt skuffet. Ikke over det jeg så, for det var like flott som ved forrige havn. Jeg var litt skuffet fordi jeg innså at jeg etter en lang og bratt tur tilbake til bilen, måtte reise til enda en by med bratte bakker.
På den tunge veien tilbake til bilen åpenbarte det seg en mulighet for å få pusten tilbake. Plutselig lå den en liten vakker kirke foran meg som jeg ikke hadde sett på vei ned.
Jeg glemte helt hvor sliten jeg var da jeg entret denne yndige lille kirken med navn, San Lorenzo. Kirken er bygd i gotisk stil og er fra 1338, oppkalt etter byens skytshelgen Saint Lawrence. Inne i kirken blir du møtt med interiør fra barokken.
Jeg gikk rundt og beundret kirkens utsmykking til jeg fikk pusten tilbake og kunne gå de siste meterne tilbake til bilen.
Corniglia
Corniglia er den tredje og midterste av Cinque Terres 5 idylliske landsbyer. Byen er datert tilbake til romertiden og ligger på en odde med den flotteste utsikt over Middelhavet.
Veien mellom Manorola og Corniglia var om mulig enda mer kupert. Vi kjørte oppover, oppover, oppover på de smale veiene. Jeg satt med hjertet hamrende i halsen hele veien, Det var ikke bare det at vi var høy oppe og at det var bratt ned, men det er utrolig hvor fort mange kjører på disse veien, og som faktisk foretar forbikjøringer. Etter en stund begynte det å gå nedover igjen. Nå kjørte vi plutselig nedover, nedover, nedover. Jeg priset meg lykkelig for at jeg ikke kjørte.
Overraskende kunne vi kjøre helt ned til byen denne gangen. I det vi gikk ut av bilen og mot byen var vi alle spente på om vi hadde kommet til riktig by denne gangen.
Vi kunne fort konstanter at vi ikke hadde funnet Kiwi-byen nå heller, men var allikevel spent på hva denne byen hadde å tilby.
Opplevelsen her ble litt annerledes ettersom vi ikke gikk ned lange, bratte bakker. Byen bestod av en smal gate. Det var ikke noe stort utvalg av kafeer eller restauranter her. Men det var mange små suvenir butikker, hus med store blomsterkasser og neste alle hadde basilikum utenfor dørene sine.
Vi stoppet ikke for forfriskninger, nå var vi alle fire kun opptatt av å finne Kiwi-byen så vi spaserte raskt igjennom byen tilbake til bilen for å fortsette letingen. Og det uten å miste pusten.
Vernazza
Vernazza er etter min mening den mest fortryllende byen i Cinque Terre, grunnlagt i år 1000 e.Kr. Her ser du vingårder som pryder stein-terrassene, og en fantastisk utsikt over det krystallglinsende Middelhavet.
En nydelig liten havn ligger under skyggen av et gammelt slott og en dramatisk kirke ved sjøsiden.
En nydelig liten havn ligger under skyggen av et gammelt slott og en dramatisk kirke ved sjøsiden.
Når vi hadde svinget oss fram til denne byen og skulle parkere så jeg at det var tilbake til de bratte bakkene. Vi spurte pent parkeringsvakten om vi kunne få lov å kjøre ned og slippe av meg, og om vi kunne kjøre å hente meg igjen senere. Til min store overraskelse og glede svarte parkeringsvakten ja til forespørselen.
På veien ned priste jeg meg lykkelig for denne luksusen og ikke minst gledet jeg meg over at jeg ikke burde grue meg til veien opp igjen.
Av de byene vi hadde vært i så lang var dette absolutt den mest sjarmerende. Vi trodde alle at vi endelig hadde kommet til Kiwi-byen, men vi kunne ikke være helt sikre før vi kom til havnen. Bildene hvor Kiwi-Tina står og lager italienske delikatesser med fargerike hus rundt seg og havet i bakgrunn hadde brent seg til våre netthinner, så når vi en gang så det vi lette etter ville vi vite med det samme.
YES YES YES!
Etter å ha kjørt oppover og nedover i de krappeste svinger. Gått nedover og oppover de krappeste bakker. Sett den ene flotte fiskerlandsbyen etter den andre, fant vi endelig det vi lette etter. Vi stod nå på den samme havnen som Kiwi-Tina. Det var like flott som i reklamen. Solen skinte og temperaturen var som forventet i Italia i juli.
Vi gikk rundt og nøt synet, luktene, lydene og menneskemassen som koste seg her i denne fargerike flotte byen Vernazza.
I løpet av dagen og etter alle inntrykk, og ikke minst mengden av fysisk aktivitet var sulten nå på topp. Vi gikk helt ytterst ved havnen og fant oss en liten og hyggelig restaurant.
Det var deilig å endelig sette seg ned og bare nyte livet. Og maten smakte himmelsk når vi fikk servert våre pizzaer og pasta.
Det var ikke bare maten som gjorde denne restauranten verd et besøk. Vi satt så nær havet og bølgene var så kraftige at små dråper av hver bølge traff oss og kjølte oss ned i varmen.
Kirken i Vernazza
Etter et nydelig og tiltrengt måltid gikk jeg målrettet til kirken jeg passerte tidligere.
Kirken Santa Margherita d`Antiochia som er bygd i år 1318 e.Kr. Kirken ligger ytterst på en klippe, og fra innsiden har du den flotteste utsikten over havet og fjellene.
Vi kom inn til en messe som var i ferd med å avsluttes. Det var ganske spesielt å få med seg for meg som er over gjennomsnittet interessert i kirker og religion. Jeg skulle ønske jeg forstod hva som ble sagt, så et italienskkurs blir i disse dager nøye vurdert.
Det var ikke så mange som var samlet til messen. Men de som var der var nok hardbarkede katolikker for de korset seg hele tiden. På den ene veggen hang den mishandlede Jesus på korset og tiltrakk seg alles oppmerksomhet.
Dette er absolutt en opplevelse. Alle som besøker Vernazza bør ta seg tid til et besøk i denne kirken, om ikke av religiøse grunner, så fordi det er vakker arkitektur og en billedskjønn utsikt.
Hotell Due Gemelli
Etter en lang og innholdsrik dag var det godt å komme tilbake til hotellet. Vi hadde valgt et hotell som lå noen kilometer før Riomaggiore. Prisen for et hotell utenfor de kjente byene er nesten en brøkdel av hva du må betale i byene.
Vi spiste en en lettere middag da vi kom tilbake til hotellet. Og etter å ha kjørt forbi så mange vinranker på de bratte stein-terrassene hadde vi store forventninger til vinen vi bestilte.
Det var ikke noe kjent navn på vinen og heller ingen kjent drue, for oss.
Vi tok en slurk hver før vi alle fire brast ut i latter fordi det var den verste vinen vi har smakt. Den minnet om noe min mor laget i kjelleren hjemme i mine unge dager. Den kunne umulig være ferdig gjæret for den boblet i munnen.
Heldigvis hadde betjeningen ingen innsigelser til at vi åpnet en vin vi selv hadde med fra Toscana, en Chianti Classico.
Rommene på hotellet var store og rene. Sengen var god å ligge i og vi sovnet omtrent før vi traff puten.
Det var flott å våkne opp til den flotteste utsikten over Middelhavet og nyte en nytrukket cappuccino, men frokosten var ingenting å skrive hjem om.
Cinque Terre er absolutt verdt et besøk. Vi rakk bare 4 av 5 byer, men jeg er fornøyd. En dag skal jeg tilbake og få med meg siste by også.
Etter frokost satt vi oss i bilen som vi alle var blitt så glad i, den beste investeringen på denne turen er vår lille leiebil.
Jeg gledet meg veldig til å dra tilbake til Toscana og Montalcino.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar